Boken «Fenomenologien av indre tidsbevissthet» er en oversettelse av Edmund Hussers verk «Vorlesungen zur Phänomenologie des inneren Zeitbewußtseins». Den første delen av boken ble opprinnelig presentert som et forelesningskurs ved Universitetet i Göttingen i vintersemesteret 1904–1905, mens den andre delen baserer seg på ekstra forelesninger som Husserl holdt mellom 1905 og 1910. I disse essayene og forelesningene undersøker Husserl bevissthetens område med fokus på dens temporale aspekter. Han identifiserer to kategorier av temporalitet: retensjon og protensjon, og beskriver hvordan temporalitet danner grunnlaget for persepsjon, fantasi, forestilling, minne og gjenkalling. I tillegg skiller han mellom kosmisk og fenomenologisk tid, og utforsker betydningen av fenomenologisk tid for dannelsen av temporale objekter. De tankene Husserl utvikler her, blir videre utforsket i hans verk «Ideer» og følges gjennom hele hans filosofiske karriere.
