I den idéhistoriske klassikeren 'Parlamentarismens krise' leverer Carl Schmitt en grundleggende kritikk av det representasjonsbaserte demokratiet, samtidig som han undersøker de alternative politiske ideene som preget hans samtid, spesielt kommunisme og fascisme. Første gang utgitt i 1923, har dette verket blitt ansett som en sentral tekst innen 1900-tallets politiske tenkning. Schmitts skarpe analyse av det han oppfatter som det representativs demokratis indre inkonsistens, gir leseren en dypere forståelse av den politiske situasjonen i Weimar-Tyskland. Til tross for kritiske tolkninger som ser på teksten som et angrep på parlamentarismen, peker oversetter Lars Christiansen i sin introduksjon på at Schmitts intensjon faktisk var å forsvare Weimar-republikken. Boken gir et betydningsfullt historisk innblikk i den politiske kulturen i dette tumultariske tidsrommet i tysk historie.
