I flere år har jeg drømt om hva studentenlivet kan bringe, og mens enkelte ting har endret seg, har det alltid vært én konstant. Uansett hvor mange ville forestillinger jeg har latt tankene mine fly, førte de meg alltid til det samme stedet til slutt. Det førte meg til ham. Fremtiden min var klar, og han var en del av den. Inntil det plutselig snudde ... og han var ikke lenger der. Nå står jeg igjen som en skygge av den jeg var, på en uklar vei uten retning, og jeg ser ingen utvei. Ingen mulighet for å komme meg opp igjen. De sier at første kjærlighet varer evig. Det er nettopp dette jeg frykter.
