I 1992 var Screaming Trees forventet å bli den neste store bandet fra Seattle-musikkscenen, midt under grunge-boomen. Men slik gikk det ikke. Årsaken til dette kan ikke tilskrives mangelen på fantastiske låter – bandet var kjent for sin evne til å skrive sanger som både var kunstnerisk originale og kommersielt levedyktige, noe som absolutt ikke er en enkel oppgave. Andre Seattle-band, som Nirvana, Pearl Jam og Soundgarden, var store fans av Screaming Trees, og spilte sammen med dem på konserter og samarbeidet om album, lenge før de selv brøt gjennom til mainstream-suksess. Den typen suksess unngikk imidlertid Screaming Trees, og det virket som om bandet hadde flere demoner enn engler på sin side da de skulle sette sitt preg på musikkhistorien. Deres evne til å skrive låter står imidlertid som deres største arv. "The Greatest Band That Ever Wasn't", skrevet av bandets langvarige trommeslager, Barrett Martin, leses som en gresk komedie eller tragedie, avhengig av perspektivet ditt.
