I 1992 var Screaming Trees forventet å bli det neste store bandet fra Seattle, i en tid preget av grunge. Men slik ble det ikke. Årsaken var ikke mangel på gode låter – bandet ble ansett for sin evne til å skrive både kunstnerisk originale og kommersielt levedyktige sanger, noe som er en stor prestasjon. Andre Seattle-band som Nirvana, Pearl Jam og Soundgarden var fans av Screaming Trees, og de spilte konserter sammen og samarbeidet på plater lenge før det ble deres tur til å bryte gjennom i mainstreamen. Denne typen suksess forlot imidlertid Screaming Trees, og det syntes som om bandet måtte kjempe mot flere demoner enn engler i sin reise mot anerkjennelse. Deres evne til å skrive låter forblir imidlertid deres største arv. "The Greatest Band That Ever Wasn't", skrevet av Barrett Martin, trommis i Screaming Trees, fremstår som en moderne gresk komedie eller tragedie, avhengig av hvordan man ser på det.
