Layla Robinson vet at hun ikke er gal; hun lider av ulykkelig kjærlighet. Men hun innser at det er på tide å gi slipp. Ingen mer stalking, ingen flere besettende telefonsamtaler. Det hun trenger er en avledning, og den blåøyde fyren hun stadig ser på campus kan være akkurat det -- men han er også den nye poesiprofessoren, og han er gift. Thomas Abrams er en stereotypisk kunstner - frekk, arrogant og dyster. Men hans blikk og provokasjoner skremmer ikke Layla. Selv om hun kanskje ikke er så flink til å skrive dikt, er hun dyktig til å se hva som skjuler seg under overflaten. Bak hans stikksårede fasade ligger det en ensomhet, og Layla vil vite hvorfor. På en nesten obsessive måte. Noen ganger får man det man ønsker. Noen ganger ender man opp i lagerrommet på en bar sammen med professoren sin og kysser ham. Noen ganger kysser han deg tilbake slik som om verden skulle gå under, og han aldri får muligheten til å kysse deg igjen. Han kysser deg til du glemmer årene med ulykkelig kjærlighet; du glemmer alle reglene, og du tør å strekke deg etter noe som ikke er ditt.
