Samtidskunsten har en kompleks relasjon til krise. På den ene siden kan kunsten føre oss mot apokalypsen: den kartlegger et pågående kaos, reflekterer og forsterker effektene av krise, og avdekker det dystopiske både i vårt daglige liv og i våre forestilte fremtider. På den annen side gjør kunstens kompleksitet oss i stand til å forstå verdens usikkerhet, stille spørsmål ved og utfordre den eksisterende orden, samt forestille oss nye måter å leve og være på – for å skape nye verdener. Denne samlingen av skriftlige og visuelle essays inneholder kunstneriske responser på ulike kriser, inkludert klimaøkonomen, globale og lokale ulikheter, samt COVID-19-pandemien. Boken antyder nye former for fellesskap og samarbeid innen kunstnerisk praksis. Den undersøker et bredt utvalg av praksiser med fokus på perspektiver fra Australia, New Zealand og Asia. Kunstproduksjon har alltid vært en respons på verden; essayene i denne samlingen utforsker hvordan kunstnere tilpasser seg en verden i krise.
