I den tidlige kirkehistorien hadde evangeliene en sentral plass i menighetenes liv. De ble lest, hørt og tolket sammen, noe som skapte en dypere forståelse innenfor fellesskapet. Evangeliene fungerte ikke bare som akademiske tekster, men også som grunnlag for veiledning og formaning for de som fulgte 'Veien'. Blant de fire evangeliene var Matteus og Johannes ofte de mest foretrukne, men Lukasevangeliet hadde sine unike kvaliteter og interesser som gjorde det særlig verdsatt i høytider som jul og påske. I den tidlige patristiske perioden utviklet tradisjonen med kontinuerlig lesning (lectio continua) av evangeliene seg, der hele evangelier ble lest i seksjoner over tid. Dette ga opphav til prekener på lesningene både i ukentlige og midtuke gudstjenester, samt under morgen- og kveldsbønn. Denne kommentaren inkluderer utvalg fra prekener av Origenes og Kyrillos av Alexandria, og belyser dybden og rikdommen i Lukaniske tekster.
