Wilhelm Worringers banebrytende verk, "Abstraksjon og empati", ble første gang utgitt i 1908 og har sjelden vært ute av trykk siden. Boken har hatt en dyptgående innvirkning, ikke bare på kunsthistorikere og teoretikere, men også på generasjoner av kreative forfattere og intellektuelle, noe som er nærmest uten sidestykke. Worringer tar utgangspunkt i ideen om at skjønnhet springer ut fra vår evne til å identifisere oss med objekter. Han hevder at representativ kunst gir en tilfredsstillelse fra vår 'objektiviserte glede over selvet', som gjenspeiler en trygghet i verden slik den er, slik vi ser det i renessansekunsten. I kontrast til dette uttrykker lengselen etter abstraksjon, som eksemplifisert av egyptisk, bysantinsk, primitiv eller moderne ekspresjonistisk kunst, en helt annen respons på omverdenen: den uttrykker menneskets usikkerhet. I historiske perioder preget av angst og usikkerhet søker mennesket å abstrahere objekter fra deres uforutsigbare tilstand og omforme dem til absolutte, transcendental former. "Abstraksjon og empati" har også en sosiologisk dimensjon, ettersom bokens analyser gir innsikt i hvordan kunst reflekterer samfunnets tilstand.
