Dette er en gripende memoar av en mann som har brukt mesteparten av sitt liv på å forholde seg til bevisene omkring en av de største grusomhetene i menneskets historie. Boken fungerer både som en beretning om hvordan denne erfaringen har påvirket ham, og som en avsløring av de overraskende måtene hans monumentale verk ble mottatt av samtiden. Selv etter trettifem år, forblir Raul Hilbergs 'The Destruction of the European Jews' den mest anerkjente og omfattende analysen av prosessen bak nazistenes ødeleggelse. Likevel, som Hilberg forteller i 'The Politics of Memory', ble både manuskriptet og temaet i dets innhold avvist av de største forlagene og universitetsforlagene på den tiden. Etter publiseringen ble forfatteren møtt med motstand fra dem som nektet å akseptere at jødene ikke var helter i sin ferd mot gasskamrene. Hilbergs oppmerksomhet rettes mot hvordan hans studie ble både brukt og misbrukt, spesielt av figures som Hannah Arendt, Lucy Dawidowicz og Nora Levin, samt den mer beundrende responsen den fikk fra andre.
