Siden uavhengigheten har afrikanske land stått overfor utfordringer knyttet til arven fra kolonimaktene og, spesielt i Sør-Afrika, hvite mindretallsregimer. Det er en vedvarende skygge av kolonihistorien og arkitekturens skjulte, men allestedsnærværende, rasistiske tilstedeværelse som hjemsøker disse restene. Dette er en alvorlig påminnelse om den daglige byråkratien knyttet til kolonialismen og apartheidsystemet, samt hvordan denne historien om undertrykkelse og planlegging fortsatt former livene i postkoloniale samfunn under globalt kapitalisme. Disse samfunnene har ikke nødvendigvis endret det bygde landskapet de arvet. Byene og den koloniale infrastrukturen ble overtatt, tilpasset og omarbeidet for radikalt nye samfunn som måtte overvinne rasistiske skiller, undertrykkelse og fattigdom. Likevel har det ofte vært slik at bare de mest åpenbare statlige bygningene og undertrykkende administrative apparatene ble identifisert for ødeleggelse eller som historiske steder, minnesmerker og museer. Dette etterlater en vedvarende tilstedeværelse av undertrykkelse.
