I hodet til Luke er det en kamp som utspiller seg. Som en fanget sjel banket han på innsiden, men ingen kunne høre ham. Luke er bare seks år gammel, og ensomheten er hans eneste følgesvenn. Den eneste han virkelig har, er Daniel – hans beste venn, som han møtte på lekeplassen den dagen foreldrene hans skilte seg. Men Daniel er ikke som andre barn; bare Luke kan se ham. Sammen leker de, og Daniel beskytter Luke, alltid til stede når han våkner om morgenen og når han legger seg om kvelden. Daniel's første minne er av Luke som roper navnet hans på lekeplassen. I takt med at Lukes mor tilbringer mer tid i rommet sitt, hjemsøkt av familiens minner, tar hun med seg Luke og Daniel til en forlatt badeby når vinteren nærmer seg. Spenningen øker når Daniel begynner å forandre seg – han føler seg svimmel og lett som en fjær. Luke virker mer og mer glemsom overfor ham, og tiden går. Det har vært lenge siden de så hverandre, inntil en natt skjer det noe uventet. Daniel finner seg selv stående i Lukes soverom, vekket av lyden av noe som knuses.
