I 1944, mens han sitter i en fengselscelle, reflekterer den tyske forfatteren Hans Fallada over livet under det nasjonalsosialistiske diktaturet. Han beskriver sin erfaring som en del av 'den indre emigrasjonen', der han, i frykten for oppdagelse, skriver for å frigjøre seg fra marerittet av nazistenes regime. Med en klar bevissthet om farene ved å bli overvåket, gir Fallada et ærlig innblikk i hvorfor han fryktet for sin egen eksistens, både som forfatter og som individ. Han utforsker temaer knyttet til spionasje, anklager, og skjebnen til sine venner og samtidige som også led under dette undertrykkende styret. Selv om Fallada ikke naturlig falt for den confessional sjangeren, utviklet han i løpet av denne intense perioden en form for selvrefleksjon som ble en livsviktig overlevelsesstrategi. Disse åpne og til tider provokative memoarene, som i mange år ble antatt tapt, blir nå offentliggjort for første gang.
