Vestlig tenkning har i lang tid vært preget av essens, med en konstant fokus på det som eksisterer i seg selv og avgrenser seg fra det andre. I kontrast er østlig tenkning sentrert ikke rundt essens, men rundt fravær. Det grunnleggende temaet i østlig tenkning er ikke å være, men 'veien' (dao), som mangler den soliditeten og fastheten som essens besitter. Forskjellen mellom essens og fravær kan sees som forskjellen mellom å være og å vandre, mellom det å bo og det å utforske. Den japanske zenmesteren Dogen sa: 'En zenmunk bør være uten fast bosted, som skyene, og uten fast støtte, som vann.' Ved å bygge på denne grunnleggende distinksjonen mellom essens og fravær, undersøker Byung-Chul Han forskjellene mellom vestlig og østlig filosofi, estetikk, arkitektur og kunst. Han gir et nytt perspektiv på en kultur preget av fravær, som ved første øyekast kan virke merkelig og ukjent for de i Vesten, hvis tankesett i århundrer har vært formet av en indre preokkupasjon med essens.
