I 'Aesthetics and Its Discontents' utfordres den tradisjonelle forståelsen av estetikk som en metode for å skjule kulturelle maktspill og sosial distinktion. Forfattaren presenterer en radikal realistisk tilnærming, der estetikk ikke bare sees som en diskurs, men som et historisk regime for identifikasjon av kunst. Dette regimet er paradoxalt, for det etablerer kunstens autonomi på bekostning av å viske ut grensene mellom kunstpraksis og hverdagsliv, og det forvandler fri estetisk lek til et løfte om revolusjon. Boken undersøker hvordan estetikk, i sin essens, er en politikk – ikke ved en tilfeldighet, men som en grunnleggende del av sitt vesen. Denne politikken opererer i en uløst spenning mellom to motstridende politiske former: Den ene søker å transformere kunst til former for kollektivt liv, mens den andre forvalter kunstens autonomi mot alle former for militante eller kommersielle kompromisser, noe som er essensielt for dens løfte om frigjøring. Gjennom denne konstituerende spenningen avdekkes de paradoxale og transformerende aspektene ved kritisk kunst.
