Dette er den første volumet av et banebrytende verk av Jürgen Habermas om filosofihistorien. I dette omfattende arbeidet presenterer Habermas ideene som danner grunnlaget for hans systematiske fremstilling av den vestlige filosofihistorien, sett som en genealogi av postmetafysisk tenkning. Hans analyse strekker seg langt utover en enkelt rettferdiggjøring av den vedvarende relevansen av filosofisk refleksjon, som er forankret i kommunikativ fornuft og fungerer som en veiledning i den moderne verden. Han stiller denne oppfatningen i kontrast til prominente diagnoser av den påståtte krisen innen opplysningstidens fornuft og kultur, som søker forløsning i bekreftelsen av tradisjonell religiøs autoritet (Schmitt), den tidløse gyldigheten av gresk metafysikk (Strauss), et numinøst syn på naturen (Löwith), samt en tilstedeværelse av væren som taler til oss fra skyene av før-sokratisk tanke (Heidegger). Habermas plasserer vestlig filosofi i sammenheng med tanketradisjoner basert på de store verdenssynene, som jødedom, buddhisme, konfucianisme og flere.
