Siden oppdagelsen av DNA-strukturen og starten på den genetiske epoken, har et sterkt vokabular blitt utviklet for å beskrive vitenskapens stadig større kontroll over livets materie. Med kunnskap om koden som styrer alle levende organismer, står biologi og bioteknologi klare til å redigere, ja, til og med omformulere livets tekster for å rette opp naturens feil. Men hvor langt bør denne kapasiteten til å manipulere det som definerer liv på molekylært nivå gi vitenskapen autoritet til å bestemme hva liv egentlig er til for? Denne boken undersøker kritiske øyeblikk innen jus, politikk, etikk og kultur for å argumentere for at vitenskapens løfter om perfeksjon har gått for langt. Vitenskapen kan ha redaksjonell kontroll over livets materielle elementer, men den overgår ikke de språkene for mening som har bidratt til å definere menneskeverdier gjennom tusenår. Dette inkluderer betydningene av autonomi, integritet og personvern; båndene mellom slektskap, familie og samfunn; samt menneskets plass i naturen.
