Carl Schmitt er en av de mest leste og innflytelsesrike tyske tenkerne fra det tjuende århundre. Hans sentrale verker om begrepene venn og fiende, lovlighet og legitimitet, diktatur, politisk teologi og det politiske, vekker fortsatt stor interesse blant et bredt spekter av lesere, fra konservative katolske teologer til radikale tenkere på venstresiden. På tross av hans intellektuelle suksess og innflytelse, var Schmitts privatliv preget av en dyp anti-semittisme, en selvdestruktiv og tvangsmessig seksualitet, samt en dyp nag mot den borgerlige livsstilen han oppfattet som selvtilfreds. Som ung mann med en beskjeden bakgrunn, fylt med sosial misunnelse, klarte han å nå toppen av den akademiske verden i Tyskland, men han følte seg aldri hjemme innenfor akademiske kretser eller blant de med høy sosial status. Da nazistene kom til makten, viste Schmitt seg mottakelig for deres ideologi. Han brøt med sine jødiske venner, meldte seg inn i Nazi-partiet i mai 1933 og ga dermed sin støtte til Hitler.
