Feltet kommunikasjon er preget av fragmentering, en tilstand som oppstår fra dens røtter i ulike disipliner, og som dermed skaper flytende intellektuelle grenser uten noe klart teoretisk eller analytisk sentrum. Bør vi være bekymret for denne tilstanden av spredning, eller for at disiplinen ikke oppfyller de grunnleggende forutsetningene som definerer et akademisk forskningsfelt? Silvio Waisbord argumenterer for at kommunikasjon er en såkalt post-disiplin, hvor det er umulig å overvinne fragmenteringen og spesialiseringen gjennom et enkelt prosjekt for intellektuell enhet. Det som forener feltet kommunikasjon er en institusjonell arkitektur bestående av akademiske enheter, profesjonelle foreninger og tidsskrifter, snarere enn en delt forpliktelse til en felles kunnskapsbase, spørsmål og debatter. Waisbord hevder at dette ikke nødvendigvis er noe å bekymre seg for. Kommunikasjon vil tjene bedre på å anerkjenne spredningen, omfavne pluralisme, fremme tverrgående tilnærminger og ta tak i virkelige problemer, fremfor å streve etter en konvensjonell enhet.
