I desember 1945 skrev Thomas Mann et fremstående brev til Adorno, der han formulerte prinsippet om montasje som han benyttet i sin roman Doktor Faustus. Forfatteren inviterte eksplisitt filosofen til å utforske hvordan et slikt verk, med særlig vekt på Leverkhns verk, kunne bli realisert i praksis. Deres tette samarbeid om spørsmål knyttet til karakteren av de fiktive komponistenes angivelige sene verk, som inkluderte skisser Adorno laget og som finnes i appendikset til dette bindet, la dermed grunnlaget for en videre brevveksling. Den påfølgende korrespondansen mellom Mann og Adorno dokumenterer et sjeldent møte av kreativ spenning mellom litterær tradisjon og estetisk modernisme, en dialektikk som ble opprettholdt frem til romanforfatterens død i 1955. I brevene erkjenner Thomas Mann åpent sin fascinasjon for Adornos Minima Moralia og kommenterer detaljert på Essay om Wagner, et verk han hadde like stor lengsel etter å lese som Bibelens Åpenbaring.
