Til tross for menneskehetens mange nederlag, mislykkede forsøk og feilslåtte veivalg i fortiden, nektet Adorno å la seg overbevise om at vi er dømt til å lide under en dyster fremtid for alltid. En av grunnene til hans motstand mot å identifisere et entydig handlingsforløp for fremtiden, var hans følelser av solidaritet med offre og tapere. Når det gjaldt fremtiden, forble hendelsesforløpet åpent; i stedet for å søke en endelig løsning, fastholdt han en Hölderlin-lik åpenhet. Dette spor av det messianske har, ifølge ham, fargen av det konkrete fremfor bare abstrakt mulighet. Tidlig på 1960-tallet holdt Adorno fire forelesningsserier om veien som ledet til 'Negative Dialectics', hans hovedverk fra 1966. Den andre av disse forelesningene omhandlet temaene historie og frihet. Innholdsmessig utgjorde disse forelesningene en tidlig versjon av kapitlene i 'Negative Dialectics' som er viet til Kant og Hegel. Formelt sett var dette improviserte forelesninger som lar oss få innsikt i hans tankegods på en dynamisk og uformell måte.
