Denne boken er den første omfattende studien av hvordan eldre ble oppfattet i vestlig kultur og samfunn. Med utgangspunkt i det antikke Palestina og den klassiske gresk-influerte kulturen, skildrer Minois de skiftende oppfatningene av det eldre menneskets natur, verdi og byrde. I det gamle Hellas ser vi et ambivalent forhold til de eldre, preget både av en dyrkelse av ungdom og skjønnhet samt en respekt for den homeriske vismannen. Denne ambivalensen gjenspeiles også i kontrasten mellom den aktive rollen eldre medborgere hadde i romersk politikk og deres fremstilling i samtidens satiriske litteratur. Kristendommens litteratur i middelalderen spilte også en betydelig rolle i å forme samfunnets syn på gamle, med både bildet av den ærverdige hellige vismannen og den totale fordømmelsen av den syndefulle eldre. Minois utforsker hvordan det positive bildet av eldre mennesker gradvis utviklet seg i forskjellige yrker fra det ellevte til det sekstende århundre, og viser hvordan medisinske fremskritt bidro til en økt livslengde.
