Pandemien har tydeliggjort det grunnleggende forholdet mellom institusjoner og menneskelig liv. I det øyeblikket viruset truet med å ødelegge liv, vendte menneskene seg mot institusjoner – slik som regjeringer, helsesystemer og nye normer for adferd – for å bekjempe viruset og bevare livet. Med utgangspunkt i dette og andre eksempler, hevder Roberto Esposito at institusjoner og menneskelig liv ikke er motsetninger, men snarere to sider av en og samme enhet som sammen avgrenser den vitale karakteren av institusjoner og livets institusjonerende kraft. Hva er vel livet, om ikke en kontinuerlig institusjon, en kapasitet for selvregenerering langs nye og uutforskede stier? Ingen menneskelig tilværelse kan reduseres til bare overlevelse, til «bar liv». Det finnes alltid et punkt hvor livet strekker seg utover grunnleggende behov og går inn i riket av ønsker og valg, lidenskaper og prosjekter. På dette punktet blir menneskelivet institusjonalisert: det blir en del av det relasjonelle nettverket.
