Denne boken utgjør et av de viktigste forelesningskursene som førte frem til utgivelsen av Adornos hovedverk, 'Negative Dialectics', i 1966. I løpet av disse forelesningene fokuserer Adorno på å utvikle de kritiske begrepene som er sentrale i den innledende delen av verket. Gjennom teksten fremstår Adorno som en filosof i strid, som definerer sin egen metodologi mot bakteppet av datidens rådende strømninger. Som kritisk teoretiker avviste han de slitasje-tegnede og utdaterte marxistiske stereotyper som fortsatt dominerte i den sovjetiske sfæren. Hans bemerkninger retter seg spesifikt mot studenter som hadde flyktet fra Øst-Tyskland i perioden før byggingen av Berlinmuren i 1961. Til tross for påvirkning fra de empiriske tankestrømningene han møtte i USA, fortsatte han å motsette seg det han oppfattet som deres overgivelse til vitenskapelig og matematisk abstraksjon. Denne innflytelsen var imidlertid sterk nok til å hindre ham i å vende tilbake til de tradisjonelle idealismene som fortsatt var utbredt i Tyskland, eller til de nyeste uttrykkene for disse.
