Kjærlighet fremstår som en av de mest personlige opplevelsene, en følelse som berører hver enkelt av oss på en unik måte, mer personlig enn sosial. Det er derfor ikke overraskende at emnet har blitt til dels oversett av sosiologer og samfunnsteoretikere. Mens kjærlighet lenge har vært et sentralt tema for både forfattere og romanforfattere, har den sjelden fått dypere oppmerksomhet fra samfunnsvitere. Denne korte teksten, opprinnelig skrevet i 1969 av den anerkjente tyske samfunnsteoretikeren Niklas Luhmann, bidrar til å bøte på dette forsømte området. I motsetning til å betrakte kjærlighet som en unik og uhåndgripelig personlig opplevelse, anskuer Luhmann kjærlighet som en løsning på et problem som avhenger av et bredere spekter av sosiale strukturer og former. Mennesker står overfor en verden av enorm kompleksitet, og de er nødt til å finne måter å organisere og forstå denne verden på. Med andre ord, de trenger bestemte handlingsfasiliteter – det Luhmann beskriver som 'kommunikasjonsmidler' – som gjør dem i stand til å ta valg blant en mengde alternativer.
