Offisielle tall anslår at omkring femti millioner mennesker i verden klassifiseres som 'ofre for tvungen fordrivelse'. Flyktninger, asylsøkere, katastrofeofre, internt fordrevne og de midlertidig tolererte - ekskluderingskategoriene er mange, men ytterligere mange er ikke engang inkludert i statistikkene. Midt i denne tragedien fremstår humanitær innsats som den eneste mulige respons. I praksis derimot, minner de opprettede 'fasilitetene' mer om logikken bak totalitære systemer. I en tilstand av vedvarende katastrofe og evig nød, blir de 'uønskede' holdt adskilt og ute av syne, mens hjelpen som tilbys, er utformet for å kontrollere, filtrere og begrense. Hvordan kan vi forstå den forstyrrende symbiosen mellom den hånden som gir omsorg og den som slår? Etter syv års forskning i flyktningleirer avdekker Michel Agier deres 'ubehagelige tvetydighet' og understreker det presserende behovet for å ta hensyn til former for improvisasjon og motstand som for tiden transformerer situasjonen.
