I denne boken samles to betydningsfulle avhandlinger, "Å overvinne metafysikk" (1938/39) og "Nihilismens essens" (1946–1948), som, selv om de ikke tilhører hverandre verken temporalt eller formelt, belyser et felles tema. Begge tekstene undersøker hvordan nihilisme utgjør essensen av metafysikk i lys av værens historie. For Heidegger er overvinningen av metafysikk en avgjørende historisk hendelse der metafysikken oppleves som en historie preget av svikten i det væren - noe som skjer samtidig som den overvinnes. Denne svikten i væren viser seg i sin mest intense form, der metafysikk blir preget av en 'ukondisjonert dominans av manipulering'. I denne sammenhengen refererer manipulering til den altoppslukende produksjonen av ting. "Nihilismens essens" knytter seg til ideen om å overvinne. I denne teksten arbeides det med å avklare nihilismens essens gjennom Nietzsches berømte ord 'Gud er død'. Dette 'drapet' på Gud springer ut fra viljen, og setter søkelyset på dyptgående spørsmål om eksistens, virkelighet og menneskelig erfaring.
