Vi har en tendens til å anta at digitale teknologier har revolusjonert alt på en eneste gang – inkludert våre relasjoner, arbeidsformer, fritid og til og med demokratiet – på bare noen få år. I sin bok "Patterns" presenterer Armin Nassehi en ny teori om det digitale samfunnet som utfordrer dette perspektivet. I stedet for å betrakte digitale teknologier som en uavhengig kraft som omformer det sosiale livet, stiller han spørsmål ved: Hvilket problem løser digitaliseringen? Når vi ser på spørsmålet på denne måten, kan vi forstå at digitaliseringen hjelper samfunn med å håndtere og redusere kompleksitet ved å bruke kodedata for å bearbeide informasjon. Nassehi viser også at moderne samfunn hadde en digital struktur lenge før datateknologier ble utviklet. Allerede på 1800-tallet ble for eksempel statistiske mønstergjenkjenningsmetoder benyttet i funksjonelt differensierte samfunn for å gjenkjenne, overvåke og kontrollere menneskelig atferd. Digitale teknologier har derfor en dypere røtter enn vi ofte anerkjenner.
