Denne relevante boken utforsker fremveksten av posthumanisme som både en materielt tilstand og et utviklende filosofisk-etisk prosjekt i en tid preget av kloning, genengineering, organtransplantasjoner og implantater. Nayar begynner med å kartlegge de politiske og filosofiske kritikkene av tradisjonell humanisme, der han avdekker dens ekskluderende og 'artsfascistiske' politikk, som plasserer mennesket som en særegen og dominerende livsform. Han kontekstualiserer deretter posthumanistisk visjon, som, basert på biomedisinske, ingeniørmessige og teknisk-vitenskapelige studier, konkluderer med at menneskelig bevissthet er formet av dens samevolusjon med andre livsformer, og at vår menneskelige form er uunngåelig påvirket av verktøy og teknologi. Til slutt utforsker boken posthumanismens røtter i funksjonshemningstudier, dyrestudier og bioetikk for å understreke den konstruerte naturen av 'normaltilstand' i kropper, samt singulariteten av arter og liv selv. Som denne boken kraftfullt demonstrerer, markerer posthumanisme en radikal revurdering av mennesket som et konstituert fenomen.
