I boken ‘Psychocinema’ utforskes det komplekse forholdet mellom psykoanalyse og film. Forfatteren argumenterer for en tilbakevending til de universelle aspektene ved både kino og subjektivitet. Boken gir en grundig gjennomgang av hvordan psykoanalysens innflytelse har formet filmhistorien og peker på hvordan avsporinger inn i ideologier om identitet og forskjeller har overskygget de grunnleggende premissene og den frigjørende kraften ved begge fenomenene. ‘Psychocinema’ hevder at psykoanalyse ikke bare hjelper oss å forstå det vi ser på lerretet; det er også en dypere, iboende forbindelse mellom psykoanalysens struktur og filmens. Kino påvirker seeren på samme måte som psykoanalysen påvirker analysanden, og kan avdekke det universelle mangelen som ligger i deres begjær. Denne prosessen stiller spørsmål ved den ubevisste logikken i kapitalismen, som hviler på en illusjon om oppfyllelse. Rollins, som også er filmmaker, belyser hvordan forenklede tolkninger av psykoanalytisk filmteori har infiltrert filmutdanning og filmpraksis, noe som har hatt betydelig innvirkning på både produksjon og opplevelse av filmer.
