Winston Churchill sa en gang om demokratiet at det var 'den dårligste formen for styre, unntatt alle de andre formene som har blitt prøvd fra tid til annen.' Det samme kan sies om liberalismen. Mens liberalismen utviser en utrøttelig optimisme med hensyn til menneskets evne til å bli 'herre og besitter av naturen,' viser den også en dyp pessimistisk holdning når det gjelder menneskets moralske evne til å skape en verdig og rettferdig verden. Michea viser hvordan røttene til denne pessimismen finnes i den moderne tanken om at ønsket om å innføre det Gode ligger til grunn for alle de plager som rammer menneskeheten. Liberalismens kritikk av 'det Godes tyranni' har naturligvis hatt sine kostnader. Den har skapt en oppfatning av moderne politikk som en rent negativ kunstform – kunsten å definere det minst dårlige samfunnet mulig. I denne forstand må liberalismen forstås, og forstår seg selv, som 'politikk av det mindre onde.'
