I gamle tider skrev poetene: "Alt er trist." Men er denne tristheten bare en menneskelig opplevelse projisert på verden, eller finnes det en dysterhet som kan knyttes til selve verden? Kan universet være eviggråtende, og dele ut "tingenes tårer"? I serien av meditasjoner i "Sad Planets" utforsker Dominic Pettman og Eugene Thacker noen av de sentrale "negative følelsene" – både evige og fremvoksende – som er knyttet til klimaendringer, miljøødeleggelse og kosmisk ensomhet. De avdekker noe så opplagt at det i stor grad har gått ubemerket hen: spørsmålet om hvordan vi bør føle om klimaendringer. Mellom informasjon hentet fra planetariske sensorer og den enkle handlingen av å puste inn luften, skapes nye, urovekkende sinnsstemninger som vi i dag mangler et adekvat språk for. Bør vi føle sorg over tapet av planeten vår? Eller er den merkelige følelsen av å være vitne til masseutryddelse en indikasjon på at planeten aldri var "vår" i utgangspunktet? "Sad Planets" undersøker dette forholdet mellom våre følelser og verden omkring oss.
