Med over 300 millioner mennesker som trenger humanitær hjelp, og med en økende frekvens av nødsituasjoner og klima-relaterte katastrofer, blir AI og store datamengder ofte presentert som positive krefter og løsninger på de komplekse utfordringene i hjelpe-sektoren. Denne boken argumenterer imidlertid for at digital innovasjon skaper nye former for vold og forsterker maktasymmetrier mellom den globale Sør og Nord. Madianou introduserer et nytt begrep, teknokolonialisme, for å beskrive hvordan sammenblandingen av digitale utviklinger med humanitære strukturer, statlig makt og markeds krefter revitaliserer og omformer koloniale arv. Begrepet teknokolonialisme flytter fokuset til den viktige rollen som digitale infrastrukturer, data og AI spiller i å forsterke ulikhetene mellom hjelpetilbydere og de som trenger hjelp. Gjennom ti års forskning på bruken av digitale teknologier i humanitær virksomhet, utforsker boken et bredt spekter av praksiser, inkludert normaliseringen av biometriske teknologier og mer.
