Grensesnitt er tilbake, eller kanskje de aldri forlot oss. Det velkjente sokratiske prinsippet fra Phaedrus – om kommunikasjon som en prosess der man skriver direkte på sjelen til den andre – har igjen fått en sentral plass i dagens diskusjoner om kultur og media. Vestlig tenkning har lenge betraktet medier som et stort valg mellom to typer grensesnitt. Den optimistiske ruten fører til at medier sømløst kobler sammen selv og andre i en transparent og umiddelbar forbindelse. På den pessimistiske siden, derimot, ser man medier som hindringer for direkte samhørighet, som fragmenterer selv og andre til misforståelse og motsetninger. Med andre ord kan mediegrensesnitt enten være klare eller kompliserte, vakre eller bedrageriske, allerede kjente eller uendelig tolkningsbare. Ved å erkjenne begrensningene ved begge tilnærminger, kartlegger Galloway et alternativt spor ved å betrakte grensesnittet som en autonom sone for estetisk aktivitet, styrt av sin egen logikk og sine egne mål: grensesnittseffekten. I stedet for å rose...
