Denne boken gir en grundig analyse og kritikk av ideen om praksis slik den har utviklet seg innenfor ulike teoretiske tradisjoner i samfunnsvitenskapene og humaniora. Praksiskonseptet, som forstås bredt som en tyst kunnskap delt av forskjellige individer, har ifølge forfatteren en grunnleggende utfordring. Denne ’tingen’ må på en eller annen måte overføres eller 'reproduseres', i henhold til Pierre Bourdieus berømte formulering, i ulike personer. Men det finnes ingen plausibel mekanisme som forklarer hvordan en slik prosess kan skje. Forfatteren belyser de historiske bruksområdene av begrepet, fra Émile Durkheim til Saul Kripkes tolkning av Wittgenstein, som viser hvilke intellektuelle krumspring tenkere har måttet gå igjennom på grunn av dette problemet, samt den ultimate lite troverdige naturen av ideen om interpersonlig overføring av disse påståtte objektene. Uten forestillingen om 'likhet' vil praksiskonseptet kollapse og bli til et begrep om vaner. Avslutningen skisserer konsekvensene av å droppe tanken om et delt fellesskap.
