I en tid preget av usikkerhet – et resultat av digital avmaterialisering og den katastrofale destabilisering av våre sosiale institusjoner og den naturlige verden – er det med en viss ironi at arkitekturen, som lenge har vært en bærer av våre myter og et fartøy for våre immaterielle narrativer og ritualer, nå har blitt avkledd. Arkitekturen er i økende grad opptatt av det fysiske, materielle og målbare, noe som har medført at den har mistet sin opprinnelige hensikt som en formidlende kobling mellom det tausheten og det håndgripelige. Med utgangspunkt i den nåværende resurgensen av og vår vedvarende kulturelle fascinasjon med det eteriske og uhyggelige, rammer dette nummeret inn det spektrale som en dekonstruerende gestus som undergraver fasthet og sikkerhet i binære logikker. Dette utgjør et middel for å utvikle nye praksiser og posisjoner for å møte de samtidige usikkerhetene. Ved å samle et mangfold av arbeider som utforsker og spekulerer på arkitekturens langvarige romantikk med det inkorporerbare, er dette nummeret ment som en katalysator.
