I denne dyptgående refleksjonen over aldring i vestlig kultur, argumenterer Jan Baars for at det å leve lenger i dagens samfunn ikke nødvendigvis betyr å leve bedre. Han påpeker en generell nedgang i respekten for aldring, til det punktet hvor forståelsen av og tilnærmingen til eldre mennesker har blitt en prosess som fokuserer på tap av potensiale og sykdomsforløp, i stedet for å anerkjenne visdommens akkumulering og muligheten for å utvikle nye ferdigheter. For å underbygge sin argumentasjon sammenligner Baars moderne tenkere som Foucault, Heidegger og Husserl med antikkens filosofer som Platon, Aristoteles, Sofokles, Cicero og andre stoiske tenkere. Han viser hvordan mennesker i den klassiske perioden, som hadde mindre kontroll over helsefarer, hadde en mye bedre forståelse av livets midlertidige natur, noe som førte til en filosofisk og religiøs vektlegging av å kultivere kunsten å leve og ideen om visdom. Dette innebærer ikke nødvendigvis at moderne samfunns vurderinger av aldring er entydig negative.
