I 1910 skrev Karl Jaspers et banebrytende essay om patologisk sjalusi, hvor han la grunnlaget for den psykopatologiske fenomenologien som gjennom hans eget arbeid, samt arbeidet til Hans Gruhle og Kurt Schneider, ble et kjennetegn for Heidelbergskole i psykiatri. I sin bok 'General Psychopathology', som regnes som hans viktigste bidrag til denne skolen, kritiserer Jaspers de vitenskapelige ambisjonene innen psykoterapi. Han argumenterer for at en forklaring av menneskelig atferd, basert på observasjon av regelmessigheter og mønstre ('Erkldrende Psychologie'), må suppleres med en forståelse av de 'meningsrelasjoner' som mennesker opplever ('Verstehende Psychologie').
