Selv om romerne levde i et samfunn som var svært forskjellig fra vårt eget, var de lik oss i sin frykt for kriminalitet og i håpet om å kontrollere det gjennom loven. Vanlige borgere ønsket beskyttelse mot ranere i gatene og tyver ved de offentlige badene. De krevde lover som kunne straffe embetsmenn som misbrukte sin makt eller tilranet seg offentlige midler. Selv keisere, som fryktet konspirasjoner og ønsket å undertrykke subversive ideer og doktriner, søkte beskyttelse i loven. I denne første engelskspråklige boken som fokuserer på den materielle strafferett i det gamle Roma, gir O. F. Robinson en levende studie av en essensiell del av romersk liv og identitet. Robinson begynner med en diskusjon av rammene der loven opererte og hvordan kriminalansvar ble definert. Hun undersøker den romerske strafferett slik den ble etablert på slutten av republikken under Sullas system med stående juryer. Gjennom fem kapitler organiserer hun lovbrudd funksjonelt og analyserer forbrytelser begått for egen vinning samt forbrytelser som involverte vold.
