Da Faith fylte atten gjorde jeg det som i mitt sinn virket som et fornuftig valg: Jeg giftet meg med henne. Hun trengte å komme seg bort fra sin vanskelige situasjon hjemme, og som nittenåring følte jeg at jeg visste alt. Vi hadde vært gode venner i flere år, og jeg elsket henne—selv om hun ikke hadde anelse om det. En ekteskapelig avtale med meg var en tryggere løsning for henne enn noe annet hun kunne finne. Siden jeg studerte borti fra hjemme, var det ingen som nødvendigvis trengte å vite om det. Alt fungerte bra inntil semesteret var over, og da gikk hun. Jeg lot henne gå. Noen ganger snoker jeg litt for å sjekke at hun har det bra. Av og til tenker jeg på de skilsmissepapirene jeg skrev ut, men aldri sendte. Nå er hun her igjen. Bokstavelig talt på trappen min. Ber meg om hjelp igjen. Og jeg hater at jeg fortsatt elsker henne, selv etter fjorten år.
