Joseph Beuys er uten tvil en av de mest betydningsfulle og kontroversielle tyske kunstnerne fra slutten av det tjuende århundre, ikke minst fordi hans personlighet er dypt vevd inn i Tysklands fascistiske fortid. Denne boka belyser to avgjørende tråder i Beuys' liv og kunst: traumatikkens sentrale rolle og hans vedvarende utforskning av hva kunst egentlig er. Beuys, som ofte brukte materialer som fett og filt i sitt arbeid, har også skapt en rekke verker med autobiografisk innhold. Hans selvvevde legende om redning og forsoning oppfattes fortsatt av mange som en svært uegnet fantasi, eller til og med en direkte løgn, gitt den grusomme konteksten av andre verdenskrig slik det ble opplevd av en tysk soldat eller 'nazi'. Likevel konfronterte Beuys sin egen mytologi med det post-traumatiske, og satte fokus på sin kamp for psykologisk utvinning. Hovedsakelig førte dette til hans betydelige innsats for å utvide den vestlige kunstverdenen, som frigjorde etterfølgende kunstnere til å arbeide på en grundig tverrfaglig måte.
