I boken «Kan det strukturalistiske subjekt danse?» stiller den svenske estetikkteoretikeren og performansforskeren Josefine Wikström et provoserende spørsmål som drøfter forbindelsen mellom kritisk teori og kunstnerisk praksis. Med inspirasjon fra 1970-tallets moderne dans og dens utforskning av innovative bevegelsesformer som 'den gående masse' og 'det arbeide individ', tilbyr Wikström en grunnleggende analysen av hvordan performance kan forstås som en kritisk kunstform. Ved å undersøke nøkkelbegreper som subjekt, objekt, relasjon og verdi gjennom linsen av kritisk teori, gir hun nytt perspektiv på både performancekunst som sjanger og begrepet performativitet. Boken argumenterer for at performancekunst er en praksis som alltid gjenspeiler og kommenterer sin samtid, og gir dermed leseren en dypere forståelse av kunstens rolle i samfunnsmessige kontekster.
