Når en saksøker initierte en rettssak i det klassiske Athen, sendte han inn et skriftlig klagebrev til den relevante magistraten. Dette dokumentet inneholdt navnet hans, navnet på saksøkte, den juridiske prosedyren som ble brukt, samt spesifikke brudd på loven. Dersom magistraten godtok klagen, ble de juridiske anklagene lest opp for retten både før og etter at saksøkerne hadde talt. Dommerne avla ed på å stemme kun om anklagene i klagen, det vil si om saksøkte hadde brutt en spesifikk lov eller ikke. I private saker måtte saksøkerne avlegge ed på å 'holde seg til sakens kjerne', som betydde at de kun skulle diskutere de juridiske anklagene. I offentlige saker var de under samme forpliktelse. Denne boken undersøker flere taler fra athenske domstoler og viser at saksøkerne la stor vekt på juridisk relevans i retten. De ulike essayene i denne samlingen argumenterer for en integrert tilnærming til retorikk og jus, med fokus på en institusjonell forståelse av athensk rettsretorikk.
