I 'Klasse, kjønn og kunst' presenterer Anders M. Andersen en grundig utforskning av Kristofer Uppdals betydning som en av de fremste modernistene i norsk litteratur. Boken tar for seg perioden 1919–1924, hvor Uppdal fornyet den litterære kunsten gjennom sine dikt og ti store romaner. Gjennom en detaljert nærlesing av Uppdals romankunst avdekker Andersen de dype lagene og kompleksiteten i forfatterskapet. For både samtidskritikere og lesere er Uppdal anerkjent som en betydelig skikkelse, mens litteraturhistorikere ofte har slitt med å forstå omfanget av hans verk. Arild Bye påpekte i sin biografi fra 2010 at det er behov for en ny nærlesing av Uppdal, og dette er tilfellet med Andersens arbeid. Den nye tilnærmingen utforsker hvordan ulike samfunnsklasser blir fremstilt i Uppdals forfatterskap, der mannsdominerte samfunn tegnes gjennom kvinners liv, gjensidig kjærlighetsspråk og aversjoner knyttet til nådeløs barndom. Boken avdekker også hvordan idealistiske individualister møter motgang i Uppdals moderne skrivemåte, preget av en kombinasjon av klassisk komedie og komisk-alvorlig prosa. Andersen, som tidligere har publisert studier om forfattere som Jens Tvedt, Amalie Skram, og Olav H. Hauge, gir her en ny perspektivisk innsikt i en uforklarlig stor litterær arv.
