Etter Arvands død selger Sayeh (Atrisa) landstedet og flytter inn i Arvands lille leilighet i den vestlige delen av Stockholm. Sayehs kjærlighet til sin avdøde kone tar ikke slutt med hennes bortgang. Tvert imot ser det ut til at døden blir starten på en periode med tanke og refleksjon, en mulighet for å frigjøre seg fra seg selv og sine egne intellektuelle skall. Sayehs kjærlighet for sin kone fungerer som en indre motor, som poetisk uttrykker alle hans håp og skuffelser og blir årsaken til hans bevegelse og dynamikk. Den enkle oppfatningen av poesi og poeter som vi så i den lange historien «Ut av sirkelen», mister sin farge i denne sammenhengen. Poeter er ikke lenger profetiske vesener som sender visjonære og poetiske budskap fra poesiens himmel. Tiden forløper, og dens små og store konsekvenser er en ren realitet. Når tid går, er det ikke bare huden, venene og beina som får spor, men også sjelen. Desperasjon og forvirring drar Sayeh inn i et komplekst indre landskap.
