"Veinte poemas de amor y una canción desesperada" er et av de mest kjente verkene til den chilenske poeten Pablo Neruda, utgitt i 1924. På det tidspunktet var Neruda bare 19 år gammel, og diktsamlingen bidro betydelig til å etablere hans navn i litteraturhistorien som en av de mest anerkjente spanskspråklige forfatterne fra det 20. århundre. Boken tilhører poetens tidlige ungdomsperiode og kan ses som et bevis på hans bevisste utvikling fra modernismens tradisjonelle former, som preget hans tidligere verk, "Crepusculario". Verket består av tyve kjærlighetsdikt, etterfulgt av et avsluttende dikt med tittelen "La canción desesperada". Med unntak av dette siste diktet er de øvrige diktene ikke tildelt separate titler. Selv om diktene er inspirert av Nerudas egne kjærlighetserfaringer, er de ikke rettet mot en enkelt elsket, men snarere en sammensatt utforskning av kjærlighetens mange fasetter. Gjennom sine ord vever poeten inn både fysiske trekk og emosjonelle aspekter fra flere ulike elskere, noe som gir et rikt og variert bilde av kjærlighetens natur.
