Mikhail Mikhajlovitsj Bakhtin (1895 - 1975) var en russisk språkfilosof og litteraturteoretiker som er kjent for sitt banebrytende arbeid innen litteraturens flerstemmighet og kraften i karnevalets og latterens frigjørende energier. I den vestlige akademiske tradisjonen har Bakhtins teorier gjort betydelige inntrykk på moderne litteraturvitenskap, pedagogikk og filosofi, som spenner fra intertekstualitetens nyanser til dyptgående studier av mellommenneskelig dialog. I denne samlingen utforskes tre av Bakhtins mest sentrale skrifter: ett om Rabelais og historien om latter, sammen med to behandlinger av Dostojevskijs poetikk. Her undersøkes nøkkelkonsepter som karnevalisme, dialogisme og polyfoni. Introduksjonsessayet av Audun Johannes Mørch gir også en grundig gjennomgang av begrepet kronotop. Gjennom sitt verk om Rabelais demonstrerer Bakhtin at selv om karnevalets symbolikk og dens grovkornede estetikk har falmet, forblir karnevalismen en vital komponent i den europeiske romantradisjonen. I sine analyser av Dostojevskij introduserer han ideen om den polyfone roman, hvor alle fiktive karakterer gis en likestilt stemme i samspill med forfatteren. Dette skiftet, hvor karakterene kan frigjøre seg fra forfatterens autoritet og engasjere seg i dialog både med hverandre, forfatteren og leseren, markerer et betydelig paradigmeskifte i den moderne romankunsten. Dette verket er nummer 44 i Cappelens upopulære skrifter.
