I boken 'Autoethnography and the Other' utfordrer Tami Spry kritikken av autoetnografi som altfor selvfokusert. Hun foreslår en performativ autoetnografi som både forstyrrer 'jeg'-perspektivet og representerer 'den andre' med like stor forpliktelse. Bygget på sin populære bok 'Body, Paper, Stage', bruker Spry en bred rekke eksempler, litterære former og teoretiske tradisjoner for å omdefinere denne forskningsmetoden som transgressiv, frigjørende og avkoloniserende for både seg selv og 'den andre'. Boken trekker på hennes egne autoetnografiske arbeider med jazzmusikere, sjamaner og andre grupper; den skisserer en utopisk performativ metodologi for å inspirere håp og transformasjon; og den gir konkrete retningslinjer for hvordan man kan implementere denne innovative metodologiske tilnærmingen.
