Den første delen av Oswald Spenglers "Den vestlige nedgang" er en milepæl innen historiografi. Dette er ikke en vanlig historiebok, men en dyptgående analyse av mekanismene som driver ulike kulturer. Mens den klassiske kulturen ikke hadde et begrep om fortid eller fremtid, men fokuserte utelukkende på nåtiden, har den vestlige kulturen et sterkt fokus på fortiden som hukommelse og fremtiden som uoppdaget territorium. Kulturer kan sammenlignes med organismer som blir født, modnes og dør; de representerer blomstrende ungdom, mens sivilisasjoner bringer med seg alderdom, forfall og død. Når en kultur utvikler seg til en sivilisasjon, inntreffer dekadanse, og den påfølgende nedadgående spiral blir en uunngåelig virvelvind av selvdestruksjon. Den vestlige sivilisasjonen er i en terminal nedgang, og prøver desperat å gjenopplive de døde former og tradisjoner som en gang ga liv til den faustiske ånd i sin glansperiode. Dette er forgjeves, da Vesten har blitt trett av seg selv og er ute av stand til å innovere innen både kunst og filosofi. Vesten er på vei mot graven, og hva som vil skje deretter er usikkert.
