Første volum av Oswald Spenglers ‘The Decline of the West’ markerer et betydelig punkt i historiografi. I motsetning til tradisjonelle historiebøker, tar denne teksten for seg de underliggende mekanismene som driver ulike kulturer. Mens den klassiske kulturen ikke hadde begreper for fortid eller framtid, men kun var fokusert på nåtiden, retter den vestlige kulturen sitt blikk bakover mot fortiden som minner, samtidig som framtiden oppfattes som et uoppdaget territorium. Kulturer, som organismer, går gjennom livssykluser fra fødsel til blomstering og til slutt død, der kulturer representerer ungdommens blomstring, mens sivilisasjoner bringer med seg aldring, forfall og tilintetgjørelse. Når en kultur overgår til å bli en sivilisasjon, oppstår det en nedgangsperiode som uunngåelig fører til en selvdestruktiv virvelvind. Spengler hevder at Vesten er i en terminal nedgang, og kjemper en håpløs kamp for å gjenopplive døde former og tradisjoner som en gang ga liv til den faustianske ånden, som nå er i utvanning. Det er forgjeves, da Vesten har blitt trøtt av seg selv og er ute av stand til å innovere verken innen kunst eller filosofi, på vei mot sin egen grav.
